[« Invasjon gjennom teknisk kanal] [Den lille tomatplanten »]

Mor-poteten som ikke ville dø

18.10.2005

En gammel, svær potet, nesten like hel og hard som i vår, men likevel råtten og uspiselig, omgitt av en god del pittesmå ny-poteter, omtrent 1 cm i diameter. Det var min første fangst i potetåkeren.

Og vi skriver oktober. Poteten blei satt i april sammen med 8 andre, og det naturlige burde vært å finne en mengde nye fine store poteter samlet rundt en nærmest forsvunnet mor-potet.

Så jeg gapte litt - men tok fangsten opp og la den på en stein.
Og så grov jeg rundt neste potetplante. Der var alt annerledes. Mange fine røde poteter lå i jorden og lyste mot meg, mange store og et par små - nei så kjekt! I enden på potetriset fant jeg en bitte liten slimete masse - som jeg skjønte var morpoteten - hun hadde gitt all sin kraft til småpotetene, og var blitt til bare en søleflekk selv.

Trenger jeg å si noe mer?

Jeg la merke til, da jeg satte potetene i vår, at flere av dem ikke så helt friske ut. Spisende, ja - men....tror kanskje det var noe skurv på dem. Eller - ett eller annet. De var store, fra egen avling og ikke sykdomskontrollert av noe landbrukssamvirke.

Nei, det får en si!

Neste gang blir det settepoteter fra gartnerhallen.....og de skal være små og rene og uten flekk og lyte.

Nå går jeg ut og graver videre. Der er lærdom å få fra brun jord. Og så skal jeg ta bilder av lignelsen...

Her er hun som ikke ville dø, og hennes barn:


Og her er den gode poteten, hun som fikk svære barn men hvor er hun selv, der i enden av stilken?