velkommen * dikt * sanger * tekster * bilder * blogg * om Leikny * e-post --------------
Forside » Arkiv » July 2006 » På loffen

[« Limtrebjelke] [Oppsummering fra en kjempe-sommer »]

På loffen

01.07.2006

Jeg har vært på loffen i Midt-Norge i over en uke - mot alle odds. Og fremdeles er jeg rundt om kring - med ryggsekk og sovepose på trillebag-hjul.

Jeg har jo vært temmelig dårlig i vår. Infeksjoner, hodeverk, kjemisk ubalanse og utmattelse all the time.
Men nå...har jeg altså dradd på tur. Jeg krymper jo ellers sammen til ingenting! Jeg må sloss!

Jeg fikk en del forbønn før jeg dro - forbønn mot sjukdom. At jeg skulle på loffen, visste vel verken de som ba, eller jeg. Skjønt jeg har lenge hatt drømmen, kallet, ønsket...å labbe Norge rundt.

Onsdag for en drøy uke siden dro jeg. Skulle liksom til et bønne- og retreatsted på Østlandet for å be og bygge meg opp før jeg evt skulle dra på blåtur videre, men den gang ei. På Finse hoppet jeg av toget - jeg måtte ha en seng - jeg var dårlig!

Men på Finse var alt stengt, til tross for togkonduktørens forsikringer om losji. Så jeg returnerte til Voss (gratis med neste tog!) og vaklet i seng på Ungdomsherberget der.....

....og så startet eventyret. Neste dag, mens jeg kjente hvorden "det sloss om kroppen min", kjøpte jeg inn det jeg trengte på Vossevangen, og tok bussen til Steinar, en venn i nærheten. Han ga meg middag og tok meg med til noen andre venner - alt imens kampen pågikk, men jeg kjente hvordan det bar, såvidt. Jeg fikk hilse på gamle spreke treskjærer Sjur, han har jeg hørt om lenge, og på...hm, hva var det nå hun (de) het nå igjen?....veldig trivelig - før jeg til slutt havnet i Flåm.

Der var jeg to netter. Ruslet rundt, feiret Jonsok med rømmegrøt, snakket med folk, var med på broåpning.
Og så tok jeg bussen til Sognefjellet, der jeg også var i to netter. Jeg var ikke særlig høy i hatten den første lille turen jeg tok oppover bakkene der! Svak og skjelvende, ingen kunne se meg og berge meg - men der var dekning på mobilen og Gud var med....

Dagen etter blei turene lenger. Først et par km fra Sognefjellshytta og ned til Krossbu, og senere en tre timers kveldstur i nærområdet, med kamera (dessverre bare mitt lille kamera, det store hadde jeg glemt igjen et sted).

Siste dagen i fjellet gikk jeg alene til breen i strålende sol, klatret oppover berget langs kanten på den, og var blitt glad og sterk.

Siden har jeg vært 1 natt i Bøverdalen og 3 netter ulike steder i Gudbrandsdalen. Å bevege seg langsomt er godt for sjelen. Jeg har gått til fots, og tatt buss. Noen avstikkere til fjells, til bygds og til elva har det blitt; jeg går som oftest ikke strake veien.

En dag gikk jeg over en mil på E6. Der kjørte trafikken fort, veiskulderen var smal og utsikten flott.
(mer følger, jeg må spise)

Hmmmmm....det er blitt august - jeg er ikke lenger på loffen - det tok en tid før jeg oppsøkte en PC igjen.

Men hva skjedde? Jo, jeg spiste; det var på Dombås, der jeg var i 2 netter og i temmelig dårlig form. Men så dro jeg videre til Oppdal - fikk haik med dame som skulle til Namsos, jeg kunne blitt med helt dit, men...tenkte at Nordnorgeturen, den vil jeg ta sammen med Stein Arild til neste år, leser du, mannen min?

...og på Oppdal bar det til topps andre dagen jeg var der. Husker ikke hva fjelltoppen heter. Turen tok 6 timer. Etter 2-3 laaaaangsomme første timer, formen var nemlig fremdeles elendig, skjedde det et under rett og slett. På toppen/enden av de menneskelagde hytteveiene satte jeg meg ned og spiste en skive med leverpostei. Mine små egne krefter var oppbrukte. Og nå måtte jeg inn i krattskogen for å finne stien som gikk til topps (jeg hadde nemlig gått meg bort fra den, men en dame - det eneste mennesket jeg traff på hele turen) fortalte at jeg ville finne stien igjen hvis jeg våget meg inn i fremmed-skogen og holdt strak linje rett fram (ikke så mye å våge for vanlige folk, men for meg! Hun så nokså skeptisk ut, damen også, hun hadde jo ost forbi meg tidligere og var på vei tilbake da vi snakket sammen, så hun visste hvilket tempo jeg holdt).

Men i alle fall. Noe skjedde. Jeg våget - jeg hadde hørt kallet til denne fjelltoppen, og holdt fast ved det - det bar til topps (11-1200 m.o.h) med overnaturlige krefter, jeg tør si det, og ned igjen - jeg var mer nervøs da! For maten var oppspist, det var blitt sent, det var begynt å regne - og tenk hvis jeg kollapset! Men jeg fikk bare litt såre føtter.

Men jeg så flere større fjelltopper rundt meg, som jeg ikke besteg. Skremmende svære var de. Og jeg vet at turen kommer til dem - til slike - senere.

Vel tilbake i hytten spiste jeg en boks Trøndersodd, sovnet og våknet til tjukk tåke i fjellet utpå morgenkvisten. Da pakket jeg sakene mine, tok bussen til Trondheim, besøkte Nidarosdomen som en slags avslutning på pilegrimsferden min, og tok deretter flyet hjem til Flesland. Betalt og internettbestilt kvelden før av Stein Arild.
Der hentet han meg, gode trygge trofaste mannen min som generøst slipper meg avgårde - han så så merkelig liten ut da jeg kom ned trappen i ankomsthallen! Hadde jeg selv blitt stor i løpet av turen?? Ja, 1 kg mer viste vekten, men?? Så stakk vi innom Torstein som hadde fått seg ny leilighet i byn' mens jeg var borte, før vi dro videre til Dyrkolbotn.

Der var vi i et døgn. Øvde noen sanger med Signhild, sang ikke på veivesenets grillkveld likevel, men fikk en fin sommerdag med rotur på Botnavatnet - og SÅ reiste vi helt hjem til Askøy og Einerheim.

Turen varte fra onsdag 21. juni til onsdag to uker etter.



Leiknys blogg

Bloggens forside
Bloggarkivet
Askøy Misjonsmenighet
Norges kristne nettportal
Bibelen
Norske ordbøker
Google Translate



Rediger bloggen

Powered By Greymatter