[« En flott søndag] [Vårsang »]
Sannhet og høflighet
16.05.2007
I stedet for sannhet, sies ofte høflighet - og det kan være godt og rett - av og til. Men et høflig utsagn kan også være en løgn, og da er det synd. Selv om motivet skulle være godt.
Men hva som er løgn, sannhet og synd er ikke alltid lett å slå fast.
Mannen min synes f.eks jeg er fin uansett hvordan jeg ser ut, uansett hva jeg har på meg. Nesten. Så det er ikke vits i å spørre ham til råds om noe som har med klær eller utseende å gjøre. Og de fleste tingene jeg sier og skriver, synes han er flotte - enda det rett som det er viser seg at andre har tatt det ille opp.
Men han lyger ikke, eller synder ikke, i sin begeistring - han bare kjenner hjertet mitt for godt, og mangler muligens noen smaksløker.....stilsans....
Mens andre - som har en kvalifisert mening - tier stille om jeg bommer med fargene eller uttalelsene. Det er heller ikke løgn. Bare visdom, generøsitet, høflighet - evt feighet eller uforstand eller likegyldighet.
Så har du noen som skryter i vei bare for å være positiv. De elsker gjerne å være positiv, og tror de hjelper verden på den måten; men om du selv vet at i dag er håret fett, buksene flekkete, jakken totalt ute av stil, du synger falskt og lukter svette, er det bare pinlig når noen bemerker hvor fin og flink du er. Dessuten skjønner du at dette mennesket kan jeg ikke stole på når det gleder objektivitet, sannhet og slike ting. Men muligens når det gjelder deres velmenende hjerte - og det er jo saktens verd ganske mye.
Men de beste er de som er sannheten tro i kjærlighet.
Men også her kan vi lett bomme. For mannen min vet jo at jeg har de beste motiver hvis jeg påpeker at han har appelsin mellom tennene, og løper straks avgårde for å rette på feilen. Mens den samme setningen sagt til en annen, kan være et brutalt overgrep i privatsfæren.
Eller de kan tro jeg sier det for å rakke ned på dem.
Jeg vet jeg er svak på området. Jeg setter sannhet fryktelig høyt, og tør si det meste - fordi jeg - feilaktig - regner med at folk forstår at jeg vil dem vel - og at de har litt tjukkelse på huden - det er derfor jeg snakker. Jeg vil jo folk vel, omtrent alle.
Oppdager jeg at jeg ikke vil noen vel, tier jeg heller. Og går hjem og ber om hjelp til å elske dem.
For jeg kan da ikke gå rundt og mistenke folk for å være skjøre, eller for å tolke meg urimelig galt? Skal jeg anta at de antar at at jeg vil dem ondt? Eller skal jeg anta at de ikke tåler noe som helst? Og være forsiktig, forsiktig, forsiktig så jeg ikke sårer dem!!! Så fornærmende!
Men ikke all sannhet trenger jo å sies til enhver tid - Gud hjelpe meg her! En del ubehagelige sannheter er det best å overse, glemme, tie om. Men lyge om dem? Si falske høflige ting om dem? Nei og atter nei!
Jeg har forresten lurt på det der med folk som ikke liker å bli tatt bilde av - er det fordi et bilde sier så mye sant om dem som de ikke liker? -hvordan håret ser ut, fargen på tennene, potetnesen, kvisene, rynkene....ja, men vet de ikke at noen frimodige glade øyne dekker over en masse ufullkommenhet? Levende øyne trekker oppmerksomheten bort fra alt det ufullkomne. Så smil og flørt med kamera - særlig om du er misfornøyd med deg selv. Og enda særligere hvis du faktisk ikke er særlig vakker! ...så skal du se hvor fin du blir på bildene......jeg har selv begynt å bli fotogen på mine modne dager, det var jeg IKKE før!
Forresten, ikke flørt med kamera. Flørting er ut. Selvsentrert. Men vær glad foran kamera. Eller, enda bedre: Naturlig (naturlig rasende - for et interessant bilde!!!!). Levende.....
Huff, det er lett å såre andre. Men du verden hvor lett det også er å såre seg selv med å være redd for å såre andre, så man tier og tier, lar folk fortsette i sine villfarelser og tør aldri snakke fritt, og andre tør gjerne ikke snakke til deg heller fordi de skjønner at du er en slik......person med problematisk forhold til sannhet.....
Her er fem grøfter å falle i: For mye sannhet, og for lite - på feil tidspunkt.
Og for mye høflighet, og for lite. Gi jeg kunne bli passelig høflig helt naturlig!
Men alltid sann.....for når det gjelder løgn, finnes det bare én grøft: Den det er løgn i, i det hele tatt.
