[« Eg er som du er....] [Forandring »]

"Aner ikke hvor jeg skal -

01.05.2008

men jeg er på vei dit."
Gårsdagens visdomsord på oppstartssida mi. Og en passende kommentar til siste 3 dagers mislykte forsøk på å komme meg avgårde med sykkelen min.

Jeg tenkte nemlig å slå meg ned et par uker i en utkantbygd i Sogn og Fjordane, ta de lokale veiene og ferjene som går, ta med sykkelen og komme meg rundt i natur og samfunn på den måten.

Og skrive litt når jeg ikke syklet.

Men nei. Alt har skåret seg. Mikset rutetidene én dag, fikk ekstra skosåletilpassingstime en annen, fikk ikke billett i går. I dag frister det faktisk svært med et Emanuel Minos-møte i byn'. Dessuten verker føttene enda såpass at jeg bare av den grunn burde vente til i overmorgen og se om jeg kan få gjort noe med saken.

Tenk om en eller annen med bil og turlyst meldte seg til å kjøre med meg noen timer nordover og hente sakene mine ut av hytten der de står - jeg betaler jo døgnpris for den, her jeg fremdeles befinner meg på hjemlige trakter etter helgens besøk i menigheten hjemme (se amen.no).

Og så kanskje drar jeg nordover som først planlagt? Jeg mener, helt nord til Troms og sånn?

Eller kanskje dra til Sverige, henge meg på han karen jeg traff i byn' hin dagen???
- aner et mulig samarbeid - må bli kjent først, i tilfelle....

Vet ikke! Akkurat nå stanger jeg litt. Men er glad for de dagene jeg har hatt nå, sammen med min rødpyntede russesønn.
Hadde jeg dradd som tenkt, hadde jeg vel ikke engang fått se ham i russeutstyret.
Og slikt bør jo enhver mor få med seg - om enn ungen er blitt både diger og gammel og stor. Nå er han dessuten innkalt til diverse militærgreier, og førstevalgene på videre utdanning befinner seg heller ikke i Bergen. Så snart drar han.

Morsjobben er nok over sin mest intense fase, ja.

Livet er en rekke faser. Godt at tilværelsen ikke bestandig er som dagen før, men at ting utvikler seg.....takle det den som kan!