[« Forandring] [Bilder fra i vår »]

De mislykkede

18.05.2008

- de uten arbeid og karriere - det er dem man holder seg unna. Og de tufsete og de psykisk sjuke og de langtkomne rusmisbrukerne.
Tollere og syndere derimot, er ok selskap, bare de har stil.

Du kan forresten godt være sammen med mislykkede, bare det er i organisert veldedig eller betalt form. Altså: Bare du ikke setter deg sjøl i bås med dem ved å være ekte venn.

Her en dag satt jeg og spilte piano et offentlig sted. En kar kom helt borttil meg, satt og lyttet. Etterpå ga vi oss i prat, helt til han spurte hva jeg drev med til vanlig (oversatt: Hvor har du dine inntekter fra?) Det var jo ikke så mye. Så mye lønnet, altså.

Da rygget min nyfunne venn, og sa ikke ett ord mer - en lang stund. Heldigvis hadde han vett nok til å gjenoppta kontakten da han hadde kommet over første sjokket.

Man er nemlig ikke sammen med mislykkede. Da får man rykte på seg, da er man sosial idiot.

Da jeg vitnet i noen rettsaker som venn av et arbeidsløst "skikkelig mislykket" par; de mangler dessuten sans for moderne design, og det kan tydelig sees - fikk jeg virkelig smake.
Den hånen og forakten og ironien som oste ut av dommere og advokat, var overdådig grenseløs.

Jeg hadde ikke kledd meg særlig elegant sjøl heller. Jeg VILLE ikke spille på sånt. Seinere har jeg lest i sakspapirene at den dømmende instans hadde trodd den søte snertne berten til motparten - en betalt omsorgsarbeider - og ikke meg -

- verden VIL bedras. Av vellykkethet. Det er så trygt med vellykkede, beregnelige mennesker som det ikke kommer overraskelser fra. Som spiller sine kort etter det sosiale spillets regler - der man er passe vennlig overfor andre vellykkede, og ellers passer sin egen business.

Noen ganger spiller jeg med, for blant annet å ikke gjøre folk utrygge.

Men så gidder jeg ikke mer. Men spøker med en beruset HVPU-bruker på bussen og svarer seriøst på spørsmålene hans, så alle rundt oss kan høre......

Det er faktisk ganske avslappende å være sammen med mislykkede mennesker. De er ofte både åpne og ærlige og viser ublu fram sine svake sider....ikke nødvendigvis like hyggelige..... men jeg vet ikke lenger helt hva som er normal oppførsel: Den med vellykkethetens stempel på, eller den mer usensurerte.....

Maskeløs og vennlig overfor både fattig og rik. Høflig, men likevel rede til å avlevere et saltkorn om det skulle trenges.
Går det an? Da velger jeg dét som ideal, normalt eller ikke.

Forresten er ikke dette særlig kristelig. Vær jøde mellom jøder og greker blant grekere, sa Paulus.
Altså berte blant berter, slu som slangen og troskyldig som en due.

Hm. Hvor stort maskeskap skal jeg kjøpe?