[« På rodeo] [Indianer og hvit »]

Dinosaurer, adventister og sjefssuite

13.07.2008

Jeg har aldri klart å ta dinosaurer helt på alvor. Så jeg har ønsket å se og ta på The Real Things sjøl. Her skjer det:

Dette er en diplodocus-knokkel i et naturhistorisk museum i Vernal, nord i Utah.
Men før vi gikk dit, var vi sammen med adventistene på stedet i flere timer. Det var lørdag i går, så hvis vi ville være sammen med Guds folk, var adventistkirken stedet.....

....de synes jo det er så viktig å feire helligdagen på sabbaten. Blant annet.

Men jeg overvant min motstand mot den loviskheten jeg innbiller meg at de har, og fór avgårde på besøk til dem. Det er jeg glad for! Først så vi misjonsfilmer (i stedet for bibelstudier, som det egentlig skulle være), siden var det gudstjeneste og til slutt felles lunsj. Taleren spilte på sag:

Sangene deres var fredelige, innholdsmettede og enkle (men skrevet i flerstemt sats), de fleste ba liggende på knærne - og alle kunne tydeligvis utenat noen vers om Jesu gjenkomst, for de stemte i sammen med taleren da han leste dem underveis. Alt dette tiltalte meg. Og en av møtedeltakerne sang så nydelig om Guds kjærlighet. Betvil aldri Guds kjærlighet! sa han.

Adventistene legger særlig stor vekt på at Jesus snart skal komme igjen (det har de gjort i over 160 år - det gjorde Paulus også), men gikk i seg selv etter 1844, det året de hadde regnet ut at Jesus skulle komme.
Jeg blei irritert da et par stykker prøvde fortelle meg at bibelen sier det er lørdagen (siste dag i uken, ikke første) som skal feires. Var ikke akkurat noen hellig irritasjon!

(Bibelen sier at sabbaten er til for menneskets skyld, og dessuten at vi skal slappe av mht å telle dager og slikt - og at vi skal respektere hverandres syn i den slags lov-spørsmål)

Ja, ja.
Vet ikke om jeg gidder å ha noe syn i saken, skulle jeg bruke krefter på å mene og finne ut av noe slikt?! - til nå har jeg fulgt tradisjonen.

Der vi var, hadde de tradisjon for å spise sammen etter møtet. Vi blei invitert med, han til høyre viste seg å ha en forlovede på Leyte i Filippinene (SA var der i fjor), vi lovet å sende ham filmen vår derfra:

Og så dro vi rett på dinosaur-museum.

Her studerer Torstein de ekte, forsteinede knoklene av en Allosaurus; en fullstendig modell av skjelettet henger rett over:


Modellen av det dyret jeg poserer med på det første bildet, hang i inngangshallen, fikk ikke plass andre steder:

Skapningen kalles en diplodocus, og på (fantasi)tegningene som tidligere er laget av dyret, har hodet stått opp og halen hengt ned, slik:

Men nå har vitenskapsfolkene skiftet syn og tror helst at halen har stått rett ut, slik som på modellen her.
Slik er jo vitenskapen. Man finner NOE - noe sant, noe ekte - i virkeligheten (noen forsteinede knokler), resten prøver de å forstå og sette i sammenheng så godt de kan. De vet ikke alt, men tror...f.eks at diplodocusen levde for 150 millioner år siden.

En av adventistene jeg snakket med, mente at det ikke var Gud som hadde skapt dinosaurene, ellers hadde han reddet dem i Arken. Jeg sa jeg bare hadde hørt om én skaper....

At det har fantes dinosaurer, er i alle fall udiskutabelt. Akkurat hvilken farge de har hatt på skinnet, eller evt på fjærene, vet vi ikke, det er jo bare forsteinede knokler igjen etter dem, ikke DNA-spor engang. Men av forsteiningene ser vi i alle fall at det må ha vært noen svære skapninger.

Her er Stein Arild foran noen andre forsteinede rester:

Se hvordan paleontologene har latt omgivelses-steinen bli værende - sikker vanskelig å fjerne. Dyret er trolig bare 45 millioner år, og er ikke noe dinosaur (utdødd da), men et pattedyr (har hestelignende trekk).

Vernal i Utah, byen vi var i, er dinosaurbyen framfor noen. En mengde knokler er funnet i fjellgrunnen her. Det vet de å benytte i markedsføringen og bypyntingen:


Etter alt dette, dro vi endelig videre, ut av Utah og gjennom Wyoming i retning Yellowstone (en nasjonalpark). Så langt kom vi ikke, for det blei kveld og mørkt. Etter å ha spurt på alle de ca 10 overnattingssteder i 3 byer på rad og bare fått nei, dessverre fullt, kom vi til det siste motellet i Pinedale. Der fikk vi det eneste rommet de hadde igjen, sjefssuiten. Torstein måtte ligge på tepper på golvet , men det blei oppveid av eget boblebad og diverse andre herligheter.

Snakk om himmelsk timing og omsorg! Det kom inn noen rett etter oss som også gjerne ville ha rommet, men vi kom først.....Det ville tatt LANG tid å kjøre til neste by, SEINT på kvelden!

.......dessuten skjedde det noe interessant i Pinedale dagen etter. Se neste bloggoppslag!