[« Olavs gravsted - og resten av helgen] [Canada »]

Hos Hutterittene

22.07.2008

Dette er en flokk hutterittjenter som viser oss kolonien de bor på. Det er en kjempegård der drøyt 150 mennesker bor, jobber, spiser og eier - sammen:

Egentlig er hutterittene tyske kristne flyktninger tilbake fra 1500-tallet - jaget rundt i halve verden, først til Russland -

...men nå har de landet i Canada og Montana og andre nordlige USA-stater. Utrolig givende å få være sammen med dem en ettermiddag! Her viser de oss melkefjøset sitt, det er stort, rent og moderne:

Det var jentene som viste oss rundt, ledet an av Miriam, men vi blei invitert inn til hele familien både før og etter omvisningen, og blei vist stor tillit synes jeg. Men vi skjønte jo begge parter at vi hadde troen felles, og samme Gud.

Fra grisefjøset, 5 dager gamle smågriser:

De er nokså sjølforsynte med mat, og selger også mye ut (de har 300 slike sugger som dette), har en svært variert produksjon (svin, storfe, egg/fjørfe, grønnsaker - vet ikke om de hadde korn, men sikkert - for de solgte boller og brød på markedet dagen etter).

Jeg hadde lest en avisartikkel (par år siden) om et gammeldags, kristent flittig folk på landsbygda, det var ett av mine store mål for ferien å finne dem. Jeg husket ikke hva de hette, men folk i området skjønte hvem jeg mente: Det måtte være hutterittene. De står for store deler av landbruksproduksjonen i landet.

Så vi oppsøkte dem - kjørte dit - til deres store forbauselse: "How did you find us?" spurte de. De lager nemlig ingen blest om seg selv. Men kommunen de bodde i, hadde lagt inn opplysninger om dem på internett - og da er man ikke uoppsporbar lenger!

Måltidene blei spist sammen, først mennene, så kvinnene og til slutt barna; her er den store eltemaskinen på felleskjøkkenet:

Noen syntes åpenbart at det var greitt å bli fotografert, men jeg hadde lest på internett at de ikke brukte kamera eller TV, så vi var noe forsiktige med å ta bilder, jeg prøver også nå å bevare anonymiteten deres til en viss grad.

Men de synes jo ikke de har noe å skjule, og viser villig fram hvordan de lever til oss og andre gjester, selv om det ikke er så mange av dem.
Her er litt av det som skal selges på markedet dagen etter:


Her står Stein Arild og skal kjøpe:

Klesdrakten deres er spesiell. Mennene går i stripete skjorter, svarte bukser og stråhatt, stort sett (ikke denne karen - "feil" hatt). Guttene hadde svarte hatter, men en av dem hadde ensfarget skjorte.
Jentene og kvinnene hadde skaut og side, men fargerike kjoler. Motefargene var tydeligvis lilla og blå, men vi så også rød, grønn og grå kjole. Forstod det slik at stoffer blei innkjøpt på en bestemt fabrikk i Canada, men klærne sydd hjemme i kolonien.

De har også eget møbelverksted, egen smed, egen bilmekaniker, egen elektriker, egen skole (de snakker "sloppy-tysk" til daglig, lærer gotisk skrift, ingen går mer enn 8 år på skolen) og mye annet eget.
De har ingen instrumenter (tror jeg), men jentene sang flott og kraftig 3-stemt for oss - én kristen sang og én kjærlighetssang - og etterpå sang vi for dem.

Samtalen og betraktningene vi delte med hverandre etterpå, tror jeg får være til et annet forum enn internett - men her er noen fine skyer vi tok bilde av på vei hjem til motellet:


Bare litt:
Hutterittene blei opprinnelig forfulgt fordi de var for karismatiske. De hadde profeter og åndsgaver.
Men den himmelske vinen de hadde smakt, var så god at de tålte forfølgelsen og flyktet heller enn å gi den fra seg.

Under krigen fikk de problemer fordi de var tyskere. Da flyktet mange fra USA til Canada.

Jeg tenker, at gamle sekker skal fylles med gammel vin - man vil ikke ha noen ny vin, eller bli omskapt til nye sekker, hvis det gamle fungerer godt.

Sekkene, formene, det sosiale systemet - hos hutterittene - er uendret - bortsett fra i arbeidslivet. De bruker svære traktorer og kjører bil, de er ikke hestevogn-kjørere som Amishene.

Men de har ikke hatt profeter på fryktelig lang tid.

Den dagen vi traff hutterittene, leste vi lignelsen om den nye og den gamle vin, og nye og gamle tøylapper i andaktstunden vår.

Les om hutterittene på Wikipedia.