[« Høst i Dyrkolbotn] [Takk for musikken »]

Å tilhøre en menighet

08.10.2008

Å tilhøre en menighet over lengre tid, er rikt. Man ser folket vokse, man ser dem modnes, og eldes. Å høre fra Gud kan man i enhver menighet. Nåja, i litt ulik grad, da. Men å få tilhøre og trives og elske og sukke og følge med kan man bare der man snakker og arbeider sammen, og bruker tid og oppmerksomhet.

Jentene her har blitt til skjønne unge kvinner. Bak dem sitter et par skikkelige sprekinger. Men tenk at de er over 60 nå! Og visst begynner å plukke opp et par alderstegn. Han ene tok moren med på søndag. Det var sjeldent og kjekt. Jeg skulle gjerne truffet moren til dem alle, jeg.

Jeg blei litt fascinert av et par andre bilder jeg tok av noen ovenifra, der utviklingen i hårfarge og hårfeste var tydelig. Lurer liksom på om det er uhøflig å sette bildene inn....sannhetene blir så tydelige! - velsigne dem, jammen skjer det mye mens man er bortreist et par måneder. Med meg også, det er så....eller kanskje jeg bare ikke har lagt merke til de andres ytresaker før?


Vi hadde menighetsmiddag på søndag, over dekkes bordene. Klart for familiesamvær. Man kan ikke velge hvem man skal ha til menighetsfamilie. Det er de som kommer, det. Skjønt mange insisterer på å velge selv, på stadig jakt etter en bedre menighet med mer passende søsken. Eller med utestengelse i holdningen overfor de annerledes folkene som måtte stikke innom.
Men vær så god, elsk hverandre! Sier Gud. Og så godt det er når man oppdager skjønnheten i sine søsken! En blir stolt, glad, takknemlig - det er lett å verdsette hverandre, når man kjenner hverandre - sjøl om en da også ser hverandres svake sider. Bra med sånne middager, altså!

Man ser alltid noen nye sider av folk ved slike anledninger. Dette gale gliset, for eksempel

Og se hvor høy lille Marthe i midten har blitt! Det har sannelig gått raskt. Hun fikk konfirmantbibelen sin på søndag, de to andre er fjorårskonfirmanter.

På kjøkkenet fant jeg kokken. Maten var særdeles god på søndag, og heimelaga. Jeg vurderer å melde meg til kokk neste gang så hun kan få avløsning av og til, men spørs om jeg har hjerte til det for folkets del....


Neste bilde er ikke spesielt godt, det er skjevt og noe uklart og rotete og Marthe ser ned. Men det er levende gjenkjennelig! Marcus med et direkte, lurt smil, Marthe en smule foto-sky og Ann Emelie som tar det helt med ro. Ekte mennesker i ekte situasjoner, slik jeg har prøvd lage hele dette bloggstykket. Jeg glemte forresten høre hvordan Marcus hadde hatt det i Praha, enda han sikkert nettopp var kommet derifra. Sånt som skjer


Siste bilde, av oppvasken, er enda mer uklart, men for dem som kjenner folket, er det lett å se hvem det er likevel. En stemme du kjenner godt, skal det jo bare et lite kremt fra til (!), så vet du hvem det er - blant millioner.

Se skjønnheten i dette ikke-perfekte bildet?! En masse gul glede og godt arbeid....