[« Facebook: Back to bloggen] [Buketten til Stein Arild »]

Stå fast på ditt når verden er gal....

02.11.2009

Jeg skulle bo opp denne lille veien - en av mange små stikkveier - om natten, i en fremmed by, og bet meg derfor merke i et lite hus i vannkanten tvers over hovedveien akkurat der. Måtte jo finne veien tilbake!

Så dro jeg til byen, og kom ikke tilbake før sent. Jeg vandret til fots langs E6, på let etter mitt lille merkehus. Men tror du jeg fant det!

Å nei da. Men veien fant jeg - trodde jeg - og stirret hardt og lenge ut i mørket for å finne huset, bekreftelsen: at det VAR her jeg skulle ta av, den VAR her, veien min. Opp den bakken der er senga mi....

Men nix og nei. Intet hus. Kan mørket virkelig være så mørkt?

Jeg gikk likevel opp bakken, mens jeg puslet ved tanken: Kan jeg huske noe som ikke finnes? Hadde min fantasi diktet opp hele huset i fjæra? Hvis det hadde vært der, men var revet eller brent i løpet av ettermiddagen, burde jeg ikke da ha sett noen rester eller planker? Var jeg gal???

Jeg gikk likevel videre. Mon tro om jeg fant huset mitt med senga mi i? Eller var det også bare borte vekk?

Nei da, overnattingshuset mitt var på plass.
Og dagen etter tok jeg bildet over, av en gravemaskin. Ned til venstre for den var det noen helt flate merker i bakken som tydet på at der kunne stått et lite hus nylig.

Og jeg hadde fått meg en lekse om å stå fast. Å tro på meg selv og min egen virkelighetsforståelse og hukommelse, selv om alle bevis var borte i mørke natta....