Oksehistorie
Eller: Å skille mellom sjel og ånd
På vårt første besøk i Nordland fylke i mai 2007, stoppet jeg og mannen min utenfor kirken på Holm. Vi måtte vente på fergen, og spiste lunsj på parkeringsgraset der så lenge, rett ved siden av bilen vår.
Like bak oss hørte vi utålmodig rauting fra et fjøs. Pussig – hadde bonden glemt dyrene sine den dagen? Klokken var mye! Jeg satt med ryggen til og spiste, men plutselig hørte jeg noe komme trampende og snøftende mot meg. Jeg så opp – og der kom en okse settende mot meg. Resten av bølingen sto utenfor fjøsinngangen og glodde –
Jeg kom meg på beina i en viss fart, fór inn i bilen – og så forferdet på oksen. Den hadde bråstoppet en meter eller to fra der jeg hadde sittet, stoppet av et hvitt bånd som gikk rundt plassen som et gjerde. Dyret snudde seg fra oss, løp mot gjerdet igjen – og hoppet galant over. Og så tilbake i innhegningen igjen. Men enda en gang tok den rennefart – denne gangen buldret den rett på båndet og brøt seg tvers gjennom.
Oksen var riktignok ikke voksen, men atskillig større enn meg – og åpenbart i krigshumør – eller var den bare yr??? så jeg kjente meg temmelig skjelven der jeg satt, beskyttet av vår grå Toyota Carina. Det var nære på! Tenk at jeg kunne være så kjapp i snuen!
Hendelsen satt i meg en god stund. Kroppen var veik, sjelen rystet, hjertet slo. Vet ikke om jeg orket snakke, tror ikke det.
Dette har jeg opplevd før: Noe farlig – eller noe jeg tror er farlig – skjer. Jeg handler fornuftig og adekvat, raskt, helt kontrollert – helt til hendelsen er over. Da bryter jeg omtrent sammen, for kreftene er tatt ut for lange tider, både de psykiske og de fysiske. Jeg trenger tid til å komme til hektene igjen, da!
Men denne gangen la jeg merke til noe rart: Hele tiden var der en merkbar stille ro i meg, innerst inne. Til tross for angsten, skjelvingen, utmattelsen – var jeg helt trygg.
Jeg visste jeg var trygg. Følelsene kunne bare herje, kroppen kunne dirre, hjertet galloppere: jeg hadde fred. Gud passet på meg. Jeg hadde brukt hode og føtter og kommet meg i sikkerhet, men Gud hadde passet på meg, slik han alltid gjør. Forbløffet ante jeg at nå kjente jeg forskjellen på sjel og ånd – ånden var innerst, dypest, mest grunnleggende – og skilte seg i denne opphetede situasjonen så sterkt fra resten av meg, at jeg ”kunne få øye på den”.
Og min mann? Han spiser fortere enn meg, men er stivere og senere i bevegelsene – så han satt allerede inne i bilen da oksen kom brasende. Det hadde skaperen visst sørget for, før han slapp oksen løs!
Jesus, Fredsfyrsten, bor i meg. I min ånd.
Han lar seg da ikke skremme av en oksekalv!