[« Tegnet i Trollhatten] [Sykkel-visdom »]

Beiste-mor

05.07.2007

Dette beistet av en mor (fotografert på Fløyen, Bergen) ligner vel ikke jeg på?


Eller min menighet?

Beiste-mødre får vel beiste-barn.....men kan muligens være ste-mødre til solskinnsbarn?

Jeg skrev nylig et stykke om å "dø av sult ved sin mors bryst".

Her er det:

Å DØ AV SULT VED SIN MORS BRYST
Av Leikny Strømme - juni 2007

Det står et vers i bibelen (Klagesangene 2,12) om å dø av sult ved sin mors bryst.
”Moren” er vanligvis et bilde på menigheten en tilhører. Så verset handler egentlig om å forgå av åndelig underernæring selv om en er nært involvert i en menighet.

Hvordan kan slikt gå an?
- enten har moren ikke føde å gi
- eller melkegangene er tilstoppet og brystene påkledde, så mor gir ikke fra seg det hun har.
- eller så åpner ikke barnet munnen, suger ikke til seg næring. Kanskje det kjenner seg for stort og modent til spebarnskost? Eller det har sperrer i halsen?

Og løsningen, for å unngå å dø?
- Skaff deg næring et annet sted i fra, dersom brystet er tomt.
- eller begynn å gi det du selv måtte ha – du er selv en del av kirken, med ansvar for de andre.
- eller, hvis der finnes mat: Åpne munnen, ta imot, ta til deg. Krever avleggelse av evt stolthet og fordommer, en viss egeninnsats samt nåde til å ta imot. Altså bort med, nei bløt opp, all hard jord, alle sperrer for Ordet.

- På lengre sikt: Be og arbeide for at menigheten skal få mat inn, og utvikle gode måter å gi den ut igjen på. Be f.eks om ny prest (gjerne den gamle presten fornyet innenfra, men utskifting om nødvendig), om trygg atmosfære, nådegaver i funksjon, visdom i alt arbeid – og om åpenbaring, åpenbaring, åpenbaring.

Klagesangene sier at årsaken til elendigheten er at profetene ikke åpenbarte menneskenes skyld, så tilstanden kunne endres. For de fikk tomme, villedende spådomsord i synene sine.
Åpenbaring av skyld er altså et viktig vitamin.
En hoved-pille mot åndelig død.

Man kan nok også dø av andre ting enn underernæring ved sin mors bryst. Forgiftning, for eksempel. Mor kan ha spist noe barnet ikke tåler. Hun kan ha spist feil teologi. Det står jo i bibelen om noen som MED SIN LÆRE fører folket til fall og undergang. Men det er resten av menighetens avsvar å ikke slippe disse til (Åp. 2,14 og 2,20) – men irettesette og avvise.

Andre steder er kanskje menigheten bare blitt et sosialt tilholdssted – veldig intimt, fullt av sjel og trøst, veldig Mitt og kjært og nært – men det mangler Ånd, Lys, Kraft.....og da kan faktisk medlemmene ende opp i fortapelsen, selv om man får mat der – for det er bare føde for sjel og kropp som blir gitt.
Kirkens Bymisjons varmestuer for prostituerte tror jeg må være et ekstra klart eksempel på noe slikt. For å få evig liv, må man jo innrømme og vende seg bort fra sin synd. Og ikke gjøre det lettere å leve med den......!

Her er en illustrasjon som passer:

(bilde av skranten plante)

Dette var en gang en stor kraftig plante.
Jorda var god, og den sto i ok lys.

Men så flyttet vi den bort i TV-kroken. Et koselig sted! Med god mat, lange fine samtaler, hyggelig og spennende underholdning – vi samles der hver lørdagskveld.

Men lyset mangler. Så etter et års tid i denne kroken, var planten blitt temmelig skranten. Enda den fikk både vann, næring og varme. Så vi satte den ut. Der står den nå. Ute i friheten og lyset. Men kraftig amputert. Og med elendigheten synlig for alle.

Jeg tror at hvis jeg vil, hvis jeg bryr meg, kan planten bli bra igjen. Kanskje ikke den, men et skudd fra den. Hvis jeg vanner den, tar den inn i varmen før vinteren (man kan dø av kulde – sosial kulde – også!), skifter ut litt jord, gir passe med fullgjødsel, og beskytter den mot kraftig vind, hissige katter og tjuveri – så kan jeg igjen få en stasplante.

Men har jeg plass til en stasplante i stua mi? Denne planten har potensiale til å bli STOR! Orker jeg jobben? Gidder jeg? VIL jeg egentlig redde denne planten?

Gud vil redde sine barn. Men han er avhengig av en kone, en menighet, som også vil.
Nei, løgn. For ”om disse tier, skal steinene rope”. Da skal Gud forkaste sin kone, sine hyrder, og sette oss ut til steinene, i villmarken, til bare seg selv alene.

Men du verden for et kjærlighetsnederlag.