Åpningsseremonien fra Salt Lake City-OL 2002,
en kommentar.
Vestens ypperste kultur ble gitt oss åpningsdagen: Det svevde, flagret, lyste, brant, men det jeg husker best, er ord fra han som sang ut over jord: "Making a noise in this world - you can bet your life: I won't go quiet in it!" var refrenget. Det er oppskriften man gav, på målet det å stemple verden med seg selv: Lag bråk! Make noise! Vår nabo døde helgen før. En hverdagshelt av sjeldent slag: Hans snille smil og flid er kjent. Hans egg og jordbær gode. Hans hus og åkre bygdens pryd. Hva var det mer han gjorde? Han laget aldri bråk, men fulgte landets lover og gjorde sine plikter, lik en som ikke svikter. Slik var vår nabo med og gav vår bygd sin glans og verdighet. Og i hans blikk var kjærlighet. Han laget ikke bråk. Han ba. På OLs åpningsdag ble Oddvin lagt i grav, da møtte hele bygden opp, vi visste hva vi mistet: Han som stemplet våre sinn med vennlighet og rett, nesten uten å bli sett, han er den som bar oss. Det er han som viser vei. Og tåpelige slagere fra OLs skueplass visner vekk i billig skam hos alle som har sett en hverdagshelt med himmelblikk: De vet hva som er rett.
(14. februar 2002)